Singelines jakt!

Hvor skal jeg begynne? Jeg har nemlig lyst til å ta et innlegg om alt som har skjedd den siste tiden. De av dere som har fulgt med her nå og da, merker vel at Singeline har forandret seg en del. Og jeg vet innerst inne at det er disse tingene som har gjort til at jeg er der jeg er i dag. Jeg vet jeg kommer meg gjennom alt og at jeg en dag er tilbake der jeg var, men jeg trenger å jobbe med det. Og en start på det er å tømme meg her - i alle fall om en del av tingene. Kanskje det gir dere litt forklaring på ting også.

Jeg har alltid vært "den håpløse romantikkeren" i gjengen. Småtragisk synes nok noen - helt greit. Drømt om bryllup, familie og barn og alt det der. Jada. Og en god stund etter bruddet med kjæresten for noen år siden, startet jeg denne bloggen bare for gøy. Etter mye frem og tilbake ble jeg sammen med en jeg absolutt ikke trodde jeg kom til å ende opp med. En jeg hadde kjent lenge. En som flere hadde prøvd å spleise meg med. Men jeg hadde ingen følelser for fyren. Til å begynne med. Og slik er det jo gjerne; det er gjerne når man forventer ting minst at det skjer.

Vi hadde en veldig fin tid sammen. Og jeg var superforelsket. Så fremtiden med ham. Men han såret meg. Så kraftig og så dypt. Han var utro. 

Her begynte altså kaoset i Singelines liv. I begynnelsen var jeg så sint på ham og egentlig bare glad for å være singel. Det ble noen knull her og der - jeg tenkte jeg skulle i det minste nyte singellivets gleder når jeg først var der.

Så traff jeg igjen en gammel flamme. En jeg hadde en greie med for mange, mange år siden. Traff ham litt tilfeldig første gang, men det ble til at vi hang en del sammen og hadde mye kontakt. Ting skjedde. Og etter et fantastisk knull slapp han hemmeligheten. Han hadde familie. Selvfølgelig burde jeg skjønt det. Sjekket det mer. Tror jeg innerst inne bare unngikk det. Ville ikke vite det. 

Jeg ble knust. Ikke fordi jeg hadde følelser for ham. Ene og alene fordi jeg nå hadde gjort det verste jeg noen sinne har opplevd selv mot en annen person. Vi hadde en skikkelig krangel.
Jeg kan selvfølgelig si at jeg ikke visste det og dermed på en måte ikke gjorde noe galt bevisst. Men dessverre sluttet det ikke her. En stund senere klarte jeg nemlig ikke å holde meg unna ham likevel. Han overbeviste meg om at siden hun ikke visste noe, var det ikke noe problem. Og han var så deilig at jeg overtalte meg selv til å tro på ham. At det var greit. At det var han som var idiot - ikke jeg. Jeg var ikke bundet av noen. Tåpeligste unnskyldningen som finnes.

Jeg var blitt den personen som jeg hatet over alt på jord. Og unnskyldte det bare. Enda verre.

Og på en eller annen absurd måte føltes det godt. Jeg brukte det som en slags hevn mot eksen. Du kan spørre hvor logikken i det var. Jeg aner ikke.

Og nå lever jeg da et slags dobbeltliv. Jeg har alltid vært den som har sagt at utroskap finnes det ingen unnskyldning for. At jeg hadde gjort det slutt på flekken om det hadde skjedd meg. Og det skjedde meg. Og det ble slutt. 
Men nå. Nå kan jeg ikke si et ord lenger. Jeg krymper meg når noen kommer inn på det temaet. Det er sårt. Jeg har mistet respekten for meg selv på det punktet. Og jeg har overrasket meg selv. Jeg har gjort noe jeg aldri i livet trodde jeg kom til å ha samvittighet til å gjøre. Og det er en skuffelse og et nederlag.

Alt som har skjedd har også gjort noe med tilliten min til folk. Først at eksen var utro. Selvfølgelig utrolig sårende, og man begynner å tenke over hvor naiv man kan være. Så går det altså videre med han Mr.Marriedguy. Jeg har sett hvor mye han har gjort for at vi skal kunne treffes. Hvor enkelt det har vært for ham å lyve for både familie og jobb. Hvor simple unnskyldninger som godtas for at han skal få seg et knull. Hvor enkelt det er for ham å være utro mot dama. Hvor enkelt det er for ham og komme hjem å sette seg rundt middagsbordet med kone og barn en times tid etter et heftig knull med elskerinnen og fremdeles late som ingenting. Oh yeah. Jeg har blitt den forhatte elskerinnen. 

Den idylliske tanken min om drømmemannen, kjernefamilien, den store kjærligheten har slått sprekker etter dette. Både fordi jeg ser på hva jeg har klart å gjøre selv og fordi disse mannfolka jeg har rotet meg bort i oppfører seg som de gjør. Men jeg vil ha troa på det. For jeg vet jo at det finnes et sted. Alle er ikke som dem. Eller som meg kan jeg vel også si. Og jeg håper jeg kan bli ferdig med alt sammen etter hvert. Først og fremst må jeg vel klare å tilgi meg selv. Men det er ikke lett. 

Eksen og jeg bor i to forskjellige land for tiden, men det er fremdeles bråk mellom oss. Uten å gå inn på det noe mer nå. Og det er slitsomt. Å alltid bli mint på alt som har skjedd.
Og i tillegg er jeg nok fremdeles svak for Mr.Marriedguy. Men jeg jobber med å bli ferdig med ham. Eller å komme bort fra ham. De siste ukene har det gått greit. Men det er tøft. Samvittigheten min blir dyttet bort i blant, og igjen kommer tankene om det kanskje ikke er så farlig. Men det er det jo. 

Utroskap er det verste som finnes. Ingen fortjener å oppleve utroskap. Og det står jeg på - tross alt. Og jeg håper at jeg en vakker dag kan stå med hånden på hjertet og si at jeg er ferdig med alt som har skjedd, at jeg klarer å tilgi meg selv for det jeg har gjort og at jeg klarer å få tilbake tiliten - både til meg selv og andre - som jeg for øyeblikket har mistet totalt. 

Jeg skjønner godt folk som mister respekten for meg etter dette. Jeg har som sagt mistet respekten for meg selv også. Men jeg jobber med det. Jeg vil finne igjen troa på meg selv. Og på den store kjærligheten. Og jeg vil finne tilbake til drømmen om det gode forholdet. 

Så da har dere omsider fått litt av kaoset fra det siste halvåret. Take it or leave it. 

Jeg skal innrømme det med en gang. Jeg har faket. Flere ganger. I blant har det vært bare for å bli ferdig. I blant fordi jeg kanskje ikke har vært kåt nok eller tent nok på fyren der og da. Dårlig sex. Og jeg skal innrømme enda en ting; det er fort å tenke "Guuud, for en dårlig fyr i senga!" Legge skylden på ham. Selvfølgelig. Vi jenter er jo perfekte. ;)

Men hallo. Hvorfor lurer jeg meg selv slik? Får jo ingenting ut av det. Kun et bad knull. Og som Frøken Kjensli sier: "Det er ikke mannens ansvar å gi deg orgasmer, for det er noe dere oppnår sammen."

Heldigvis - kryss i taket og bank i bordet - så har jeg aldri hatt det slik med kjærester. Noen føler man seg bare så trygg med, at det faktisk er null problem å si nope, ikke i dag. Jeg gidder ikke. Har ikke lyst. Det er greit. Eller kanskje enda bedre; kan du ikke heller gjøre slik? Eller kan jeg gjøre sånn?
Men slik skulle det vel vært uansett. Det er bare det at det ikke alltid er like lett i praksis. I blant er det enklere å bare ooh, aah og jaaaa. Og ferdig.

Men det må endres. Så Singeline har herved et mål om å ikke fake igjen. Noen gang. Tror dette egentlig bare har fordeler, jeg. En slags orgasmegaranti? Helt greit det. 

Og jepp. Dette går feil vei kjenner jeg. Følg Singelines jakt. På pulekompisene. OMG, LOL og alt det der. Hva skjedde? Det kommer..... Tro det eller ei - selvinnsikten er der.

Jeg gleder meg til sommeren. Til å gå med barbent i tynne kjoler. Til å nyte sola og varmen. Til å bade. Og spise is. Og jordbær. 

Ja, også sexen da. Sommersexen. I parken. I skogen. På stranda. I vannet. I solnedgangen. I sommernatta.
En av mine bedre opplevelser var faktisk i et telt midt ute i ødemarka en varm julinatt. Yammi. Telttur anyone?

Men så er jo greia den, at man ønsker seg gjerne bort fra der man er akkurat nå. Enten tilbake til gamle, gode tider eller frem til nye, spennende tider. Man er aldri fornøyd der man er i livet nuh. Så når jeg ligger her og sikler etter plussgrader og solbrune gutter i barisen, så glemmer jeg egentlig litt hvor bra ting kan være akkurat nå også. Rulle rundt i snøen. Knulle i snøfonna med alle klærne på. Komme inn etter en frisk tur ute. Ta seg en varm og deilig dusj. Sammen. Tenne stearinlysene og sette seg under teppet. La fingrene leke med hverandres kropper. Nyte varmen av hverandre mens snøen daler utenfor. Bli mer og mer tent. Kysse. Kline. Fingre. Suge. Pirre hverandre. Erte. Bli tvunget til å hoppe naken ut i snøen bare fordi han har styringen. (Oh yeah. Moro skal man visst ha det..). 

Vintersex er visst ikke så galt likevel det. 

"If you are wet between your legs and have something hard in your mouth, you probably have the wineglas upside down."



 

Ikke alle steder er like fancy å knulle. Noen steder blir bare kleint uansett hvor kåt man er der og da. Disse stedene vil man bare glemme. For godt. 

Tenkte jeg skulle ta en liten topp tre-liste til å begynne med.

Nummer 3:
I jobbilen. Sex i bilen kan være greit nok det. Men å knulle i baksetet på jobbilen og glemme igjen kondomen slik at en kollega finner det en stund senere? Feil. Tabbe. Idioti. Never again.

Nummer 2:
På en stein ved Akerselva. Sommerkveld og sildrende vann ved siden av kan være stemning det. Men å ligge på rygg på en hard stein med hele Norges myggkoloni svermende rundt er ikke fullt så god stemning.

Nummer 1:
Ikke noen tvil en gang. Den der lille bua nedenfor Fagerborg kirke hvor tissetrengte mannfolk forsvinner inn for å tisse. Jeg kvalmer. Lukta. Mørket. Strøket. Glem, glem, glem.

Noen som vil sende meg Dressmann-gjengen på døra? De er hjertelig velkomne.

Har alltid sagt at jeg ikke skal ha en mann som går i dress hver eneste dag. Som kjent er det aldri en regel uten unntak - og de berømte Dressmensa er definitivt unntaket. De kunne kommet hjem slik året rundt i mitt hus om de ville. Oh yes.
 

Ja, får vel nesten ta med denne også. Hello underwear. 
Me love Dressmann. 

For å være helt ærlig så er jeg ikke så veldig glad i nyttårsaften. Det er en fin dag - for all del. Gøy å feire litt og alt det der. Jeg blir bare alltid så sentimental. Tenker på året som har gått. Hva som har skjedd i løpet av de siste månedene. Både gode ting og dårlige ting. Alle jeg savner. Og jeg skal innrømme det - det triller ofte en liten tåre når vi står og ser på fyrverkeriet. Men det er ikke nødvendigvis fordi året har vært dritt - det er ofte like mye fordi jeg har så mye å være takknemlig for. Og det rører meg. Hvert år.

Denne nyttårsaftenen holdt jeg nyttårsfesten hjemme hos meg. Vi var en fin gjeng som koste oss med å lage deilig tapasmat sammen. Vi skålte med stettglassene, spiste mat til vi rullet, fjaset og lo. Mimret fra forrige år og planla neste år. Akkurat slik det skal være. 

Det har skjedd mye dette året. Jeg har flyttet. To ganger. Jeg har vært i utlandet seks av årets tolv måneder. Jeg har jobbet. Jeg har studert. Jeg har fått meg noen fantastiske husdyr. Jeg har kost meg med gode, gamle venner. Jeg har fått nye, flotte venner. Jeg har fått gode jobbkontakter. Det har generelt sett vært et bra og spennende år.

På mannesiden: Jeg har vært i et forhold. Jeg har avsluttet et forhold. Jeg har grått over mannfolk. Jeg har ledd av mannfolk. Jeg har hatt fantastisk sex. Jeg har hatt elendig sex. Jeg har truffet igjen gamle flammer. Jeg har datet. Jeg har lært at jeg er utrolig naiv. Jeg har lært at jeg heller ser idyllen enn virkeligheten. Ikke bra. Men det er vel en viktig lærdom å ta med seg det også.

Om jeg skal oppsummere året i forhold til kjærlighet, menn og sex; 50 / 50. Tiden med eksen var fantastisk på mange måter. Og selv om bruddet ble utrolig sårt og vanskelig, så ville jeg ikke vært uten den perioden. De siste fem månedene har vel heller vært tullete. Litt for mye menn. Idiotiske menn. Mye bra sex, men ikke av den sorten jeg vil leve med resten av livet kan jeg vel si. Deilig og spennende der og da, men that's it. Og det var nok slik jeg ville ha det etter det ble slutt med Mr.Eks. Så greit nok - gjort er gjort.

Hvordan dette året blir vil vise seg. Neste nyttårsaften blir sikkert like sentimental uansett. Som alltid. I det O Store Kjærlighetslivet vet jeg, som sagt x antall ganger nå, ikke helt hva jeg vil, om jeg vil noe eller hvordan jeg vil ha ting enda. Men heldigvis har jeg såpass mye annet å være takknemlig for og glede meg over at jeg har troa på at det kan bli et bra år uansett hva som skjer. 

Godt nytt år, dere!

- Hilsen überfølsomme Singeline - 

Jeg har en god kamerat. Jeg har ikke kjent ham så lenge - noen måneder. Vi har vært ute noen ganger nå i høst. Ikke noe seriøst, men noen fine turer, middag, litt besøk her og der. En slags smådating kanskje. Og det har vært veldig koselig og veldig gøy.
Jeg fikk en melding av ham nå i kveld. En fin melding. Fra denne fine fyren. Dessverre er han en av dem jeg har nevnt tidligere. En perfekt mann. Men ikke Mannen. Kravstore Singeline.

Når jeg fikk denne meldingen gikk det vel egentlig opp for meg. Igjen. At jeg ikke er klar enda. Jeg vil være klar, men er det ikke. 

Det har vært en kaotisk høst, og jeg er litt smålei av det nå. Jula har bestått av juleselskaper hvor jeg flere ganger har måttet gjenta til gamle tanter og liknende at nei, eksen er ikke med fordi vi ikke er sammen lenger. Så begynner kryssforhøret. Og de jeg har knullet i det siste er jeg vel ikke akkurat megastolt av alle sammen, så det har blitt en megalur bortsnakking når det temaet kommer på banen sammen med venner. Gode historier kanskje - og ikke minst gode orgasmer, men Drømmemenn er de vel ikke akkurat likevel.

At det har vært kaos viser seg nok også i bloggen. Går opp og ned og frem og tilbake hele tiden. Dessuten er det vanskelig å blogge noe fornuftig her om alt som har skjedd, og fremdeles holde meg - og andre anonyme. Så nå bytter jeg litt fokus her. For det føles vel i grunn greit å ikke være klar enda akkurat nå. Det betyr bare at denne bloggen kanskje mister litt poenget en stund. Jeg er nemlig ikke helt klar for å jakte igjen enda. Så mens jakten står på vent så blir det nok litt andre skriblerier her så lenge. Om selveste Drømmemannen over alle Drømmemenn (viktig å ha troa og håpet uansett.. Høhø), klein flørting, bra dating og kanskje litt juicy stories i blant. To be continued lissom.

Julekos. Familiekos. Vennekos. Matkos. Pyntekos. Jepp. Pynte seg er gøy! Og i jula er det en ekstra god anledning til å dresse seg opp med yndlingskjolen, lakkede negler og lekre lepper. Hurra!
God jul, dere!